– Sommeren er alltid problematisk. I år ble det «en perfekt storm» – med mange bobilturister, gratis ferger og fint vær i nord. Når alt dette foregår samtidig som båtene allerede har lav bemanning og mannskapet skal avvikle ferien sin, blir man veldig sårbare og tåler ikke mye sykefravær før båten ikke kan gå. Veldig mange som egentlig har fri får telefoner om de kan komme og bistå, ellers får ikke båten gått. Da havner man i en belastende samvittighetsskvis mellom familie, arbeidsplass og kolleger, mener forbundssekretær Gunnar Amland i NSF.
FULLT KJØR: Allerede før ferien var trafikken stor på Fodnes fergekai. – Jeg husker den tida man kunne ta seg en kaffekopp på hver tur, kommenterer en av mannskapet.
Nils Ragnar Løvhaug
– Min opplevelse er at rederiene ikke begynner tidlig nok å rigge seg for høysesongen. Den kommer som julekvelden på kjerringa hvert år, i stedet for at man setter seg ned med mannskapet i god tid for å avklare hvordan de skal rigge sesongen og premiere dem som er villige til å ta den ekstra belastningen, legger NSOF-direktør Hans Sande til.
– Lønna henger ikke med
Et kjapt søk på Finn.no bekrefter at det er mange ledige jobber i innenriksfarten, spesielt for maskinister og offiserer.
– Vi har et generelt problem med bemanninga på innenriksfarten. Det kommer mer fram i media og blir lagt merke til på sommeren, men gjelder egentlig året rundt. Rederiene konkurrerer med hverandre og med andre segmenter om å få tak i folk som har de riktige sertifikatene, og da er selvsagt lønns- og arbeidsvilkår en viktig faktor. Vi har visst i mange år at lønnsvilkårene på innenriks ikke henger med resten av næringa, og nå ser vi resultatet av dette. Folk søker seg til annen fart eller går på land, konstaterer rådgiver Anders Gjestad i Dnmf.
Fergebesøk i Sogn
Det er de fem store utenlandskeide aktørene Fjord1, Norled, Boreal, Torghatten Nord og Torghatten Midt som dominerer norsk ferge- og lokaltrafikk og konkurrerer med hverandre om å vinne statlige og fylkeskommunale anbud på rutene.
TRIVES GODT: Matros Jørgen Christensen mener han har jobbet som vikar på alla samband i hele Sogn og Fjordane. Her dirigerer han bilene om bord på «Fodnes».
Nils Ragnar Løvhaug
Maritim Logg ble med styreformann Marius Strømmen i Sjøoffisersforbundet til Sogn en glohet junitorsdag, for å ta pulsen på fergetrafikken rett før fellesferien satte inn. Vi besøkte fem Norled-ferger på sambandene Mannheller-Fodnes og Dragsvik-Vangsnes-Hella.
– Springer ræva av oss
Allerede da hadde mannskapet opplevd flere innstilte ferger i sommer på grunn av mannskapsmangel – og hadde liten tro på at bedring er i sikte.
– Vi er et presset samband, hvor det går i et bankende kjør hele sommeren. Vi springer ræva av oss. Med opptil 66 anløp om dagen, er det en konsentrasjonsøvelse. Men vi kan ikke bare godta alt og si at det går sikkert bra. Vi må tørre å sette hardt mot hardt. For går det først til helvete, så går det skikkelig til helvete, melder en av mannskapet på Mannheller-Fodnes.
GITT OPP: – Vi skal ikke innbille oss at fergefarten noensinne blir det best betalte stedet å jobbe. Jeg har gitt opp den fantasien, konstaterer en av sjøfolka om bord på «Mannheller».
Nils Ragnar Løvhaug
– Av og til føler en at en jobber i et korthus som kan dette sammen når som helst. Det er mye gjennomtrekk, og man må omrokere og flytte folk rundt for å løse flokene. Mange prioriterer å ta jobber innen andre segmenter som offshore og oppdrett, siden det er bedre betalt. Og det er vanskelig å fylle opp igjen når folk slutter, sier en annen fra Dragsvik-Vangsnes-Hella.
Bekymrede hovedtillitsvalgte
Sjømannsforbundenes hovedtillitsvalgte i Norled er enige med sine kolleger om at noe må gjøres og forteller om en presset arbeidshverdag for sine medlemmer.
– Dette har pågått over lengre tid og blir verre og verre for hver sommer som går. Et stort antall ansatte jobber enormt med overtid, enkelte over 1000 timer i året, og det medfører selvfølgelig slitasje på mennesker. Vi har flere tilfeller der ansatte har jobbet så mye ekstraarbeid at når de skal på sin egen ordinære oppsatte vakt, vil de bryte hviletidsbestemmelsene og kan ikke ta den ordinære vakta. Dette utløser enda mer overtid, og da har du en ond sirkel, sier Dnmf-tillitsvalgt Jan Marcussen.
ELEKTRISK HVERDAG: Med batteridrevne ferger er det blitt andre tider i maskinrommet. Maskinsjef Bjarne Ålsberg og førstemaskinist Martine Lynge på «Mannheller» trives med nye arbeidsoppgaver.
Nils Ragnar Løvhaug
– Jeg vil påstå at det har vært mye nedbemanning de siste ti åra. Rederiet sier du egentlig trenger å gjøre mindre på moderne ferger, men vi som jobber der ser derimot at arbeidsmengden øker. Stadig flere ønsker nå å skifte segment eller begynne på land. Vi som tillitsvalgte prøver hele tiden å gå i dialog med rederiene og arbeidsgiverorganisasjonene, men det føles som at med en gang vi nevner penger stopper det opp – det skal ikke koste mer enn i dag. Jeg opplever at rederne ikke er interesserte i å investere i eget mannskap. Samtidig ser vi andre segmenter vokse og blomstre, sukker NSF-tillitsvalgt Ilja Vasiljev.
Kritiske til anbudsregimet
HTV Hilde Iren Sætre i NSOF peker på de tøffe anbudskonkurransene som en årsak til at mannskap sliter med å få arbeidsdagen til å gå i hop.
– Offentlige kontrakter gjør ikke en god nok jobb for å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår for dem som jobber om bord. Anbudsregimet har blitt fergeansatte sin største fiende. Rederier som klarer å holde lavest bemanning og sørge for minst lønnsøkning er de som kan legge inn de billigste anbudene og vinne kontrakten. Mannskapsutgifter utgjør en stor andel av totalkostnadene i en ferjekontrakt. Det er klart at selv en liten lønnsøkning vil føre til store «ekstrautgifter». Selv om et rederi faktisk har lyst til å betale sine ansatte godt, så vil de ikke kunne vinne anbud slik som anbudsregimet er lagt opp nå. Jeg er overbevist at det fins muligheter for at kontraktene i større grad kan styrke arbeids- og levevilkår for sjøfolk, hvis det er vilje til det politisk.
– Ulike lokale avtaler og skiftordninger, fra rederi til rederi og fra samband til samband, bidrar også til misnøye. Bemanningsbiten burde være lik for alle rederiene og ikke en del av anbudsberegningene. I dag blir det en kamp om hvem som kan gå med lavest bemanning og dermed vinne anbudet. Politikere, Sjøfartsdirektorat, fagforeningene og rederiene burde gå sammen om å lage en mer forsvarlig modell for å frakte folk trygt over fjorden, slår Vasiljev fast.
– Gjennom endring i anbudsregimet kan politikerne sette krav til bemanning som sikrer regularitet også i høysesong, ved sykefravær og ferieavvikling, slik at det blir like konkurransevilkår. I dag er lavest mulig bemanning en av de store konkurransefaktorene, slik det fremstår for oss, legger administrerende direktør Hege-Merethe Bengtsson i Maskinistforbundet til.
– Begynner å briste
De tillitsvalgte er enige om at den pressede situasjonen bidrar til å gjøre innenrikstrafikken mindre attraktiv som yrkesvei – og at det haster med å løse problemet.
GODT SAMARBEID: Om bord på «Leikanger» er stemninga god når Maritim Logg er på besøk. Fra venstre: maskinsjef Jørgen Osnes Bua, matros Jan Egil Borlaug, matros Geir Olav Settevik og kaptein Gerhard Brekke.
Nils Ragnar Løvhaug
– For mannskapene er strikken nå tøyd maksimalt, og den har begynt å briste. Ansatte er ikke lenger interessert i å jobbe dugnad for norsk samferdsel og utenlandske investorer. Først og fremst er det rederiene selv som må rydde opp. Det er rederiene som må gjøre andre prioriteringer og investere i mannskap, dersom de vil gjøre seg mer attraktive, påpeker Sætre.
– Både myndigheter og NHO Sjøfart må ta mye større ansvar hvis de vil ha bukt med problematikken. Vi har sakket akterut i mange år, og jeg syns ikke de har vist noen forståelse for at det må et lønnsløft til for å rekruttere nye og ikke minst beholde de vi har. Sjøfolk både med og uten sertifikater kan faktisk velge og vrake i jobber, og nå som mange går av med pensjon vil dette bare øke. Det står ikke nye folk med sertifikater i kø, og i hvert fall ikke til fergene. Partene må sette seg ned rundt bordet og gjøre noe med det. Men jeg lurer på om det er vilje nok, sier Marcussen.
Nye skiftordninger
Nye ordninger med sjøvakt i 1:2-rotasjon i stedet for vanlig turnus er på vei inn i bransjen, og kan være en del av løsningen. På fergene vi besøkte i Sogn, har de innført dette, og mannskapet er fornøyde – selv om boltreplassen på lugarer og i fritida er beskjeden.
– Det vil være viktig for næringa som helhet at vi kan tilby ulike skift- og vaktordninger, som ikke andre sektorer kan. Men ordningen passer ikke for alle, og det blir en stor prosess å omplassere alle til ordninger de ønsker seg. Det bekymrer meg om rederiene ser på dette som den store løsninga for å fikse bemanningskrisa, sier Sætre.
