Plattformen ble bygget i 1976 ved det franske verftet CFEM som en boreplattform, men ble senere ombygget til en boligplattform – et flotell – for arbeidere på sokkelen. På ulykkesdagen var været dårlig: Regn, tett tåke, vindkast på 40 knop og bølger på 12 meter.
Klokken 18.30 hørte mannskapet et skarpt smell, etterfulgt av en skjelving. Plattformen krenget 30 grader, før den stabiliserte seg. Fem av seks ankerkabler røk. Den siste holdt plattformen en kort stund, før også den røk klokken 18.53. Da veltet «Alexander L. Kielland».
En offentlig undersøkelse i 1981 konkluderte med at en svak sveis på stag D-6 forårsaket ulykken. En liten 6 mm kilsveis, som festet en ikke-bærende flensplate til stag D-6, hadde utviklet en utmattingssprekk.
Ulykken avslørte store svakheter i sikkerhetsregimet. «Alexander L. Kielland» var sertifisert av Det Norske Veritas og inspisert av Sjøfartsdirektoratet, men svakheten i konstruksjonen ble ikke oppdaget. Offshore-sikkerhet var i stor grad basert på sjøfartsstandarder, og det fantes ingen krav til regelmessige strukturelle analyser av plattformer.
Endringene som kom
Etter ulykken ble det innført skjerpede krav til teknisk design, inspeksjoner og beredskap. Livbåtkapasiteten ble økt til 200 prosent, sikkerhetsøvelser intensivert, og det ble stilt krav om redningsdrakter og beredskapsfartøy i umiddelbar nærhet.
Den viktigste endringen var innføringen av internkontroll, der operatørselskapene selv fikk større ansvar for sikkerheten. Dette prinsippet ble senere lovfestet.
Den norske sikkerhetsmodellen ble et internasjonalt forbilde. Da «Piper Alpha» eksploderte i Nordsjøen i 1988 og 167 mennesker omkom, pekte britiske eksperter på Norge som ledende innen sikkerhetsarbeid.
De menneskelige konsekvensene
For de etterlatte tok katastrofen aldri slutt. I lang tid lå den kantrede plattformen i Gandsfjorden, en spøkelsesaktig påminnelse for folk i Stavanger og Sandnes.
Den nylig åpnede utstillingen «Pappa» ved Norsk Oljemuseum gir et sterkt innblikk i hvordan ulykken påvirket familiene. For mange ble det en brutal overgang å miste en ektemann, far eller sønn over natten.
Har vi lært?
Selv om sikkerheten er kraftig forbedret, finnes det fortsatt utfordringer. I økonomiske nedgangstider kuttes kostnader, og presset på sikkerhetsnivået øker.
I dag har vi bedre teknologi, bedre opplæring og strengere regelverk. Men Kielland-ulykken minner oss om at sikkerhet aldri kan tas for gitt. Det er en kontinuerlig prosess.
Så lenge mennesker jobber på havet, vil Kielland-ulykken være en påminnelse om hva som står på spill – og hva som må gjøres for å forhindre at det skjer igjen.
ULYKKEN: Både Norsk Styrmandsblad og Norsk Maskintidende skrev om Kielland-ulykken i 1980 og årene etter da ulykken ble gransket. Begge bladene er i dag en del av Maritim Logg.
Kilder: Norsk Styrmandsblad, Norsk Maskintidende, nettsidene til Norsk Oljemuseum, boka «Norsk rigghistorie - gjennom storm og stille» og nettsiden kielland.industriminne.no. I tillegg er informasjon hentet fra norske avisarkiver og offentlige utredninger.
