På ungdomsskolen havnet Svendsen i et svært dårlig miljø. På grunn av mobbing og utenforskap på skolen, ble det lett å velge andre ungdommer som var på siden av normalen. Det var de som tok henne imot.
– Det var andre ungdommer som slet. Det var barnevernsunger, det var outcast. Men det var med dem jeg følte meg trygg. Det var lett å begynne med dårlige vaner når dine venner har det. Det gikk utover skolearbeidet. Miljøet var såpass utfordrende at jeg kan si at noen av dem har det ikke bra i dag, og noen lever heller ikke, sier Svendsen alvorlig.
Kunne gått ille
21-åringen er glad for at hun klarte å komme seg ut av dette miljøet, og tør ikke tenke på hvordan det kunne ha endt dersom hun ikke klarte det.
– Jeg holdt ikke på med så mye rus, selv om de andre gjorde det. Men det var et par ganger jeg ble hentet av politiet, innrømmer hun.
– Men hvordan klarte du å bryte ut av det miljøet?
– Jeg har en veldig god familie som så hvor galt dette bar av sted. Faren og moren min tok det drastiske valget, pakket sakene og vi flyttet hele familien til Spania i 2017 for å få avstand til Norge, forteller Svendsen.
Dette kunne de gjøre fordi faren hennes er kaptein på flyterigg og jobbet to uker på og fire uker av. I Spania ble familien i to år.
– Jeg er utrolig takknemlig for at familien min stilte opp for meg. Det er ikke alle som er så heldige som meg. Den opplevelsen på Gran Canaria var det jeg trengte. Miljøet, skolen, alt.
Tok feil valg
I Spania begynte livet til Svendsen sakte, men sikkert å få bedre rutiner og vaner. Men hun ante fortsatt ikke hva hun ville bruke framtiden sin på.
Da det var tid for videregående skole, falt valget slik det gjør for mange ungdommer: Man velger allmennfag, ikke fordi man har et mål, men fordi man ikke tenker over alle de andre mulighetene. For Svendsen, som har ADHD og dysleksi, innser i dag at valget av allmennfag var feil.
– Jeg har alltid hatt en nærhet og kjærlighet til havet. Jeg er oppvokst på Hundvåg utenfor Stavanger. Alle der har kjennskap til båter, enten store fartøy eller små fritidsbåter. Jeg har også alltid vært interessert i maritimt arbeid. Da jeg var 12 og vi var på Curaçao i 2015, besøkte vi et naturreservat-akvarium som ble drevet av marinbiologer, det fascinerte meg veldig. Å bli sjømann er et av mine beste valg. Det er meg og 14 mannfolk om bord, men vi har et fantastisk arbeidsmiljø.
OFFSHOREMATROS: Svendsen trives bedre på supplyskip enn på innenriks ferge.
Privat
Utradisjonell vei
– Men du tok ikke vanlig matrosutdannelse?
– Nei, veien min til å bli matros var litt annerledes og utradisjonell. Og det er det som er bra, det er flere måter å bli sjømann på, sier Svendsen.
Etter oppholdet i Spania var hun tilbake i Stavanger. Sosialt gikk det bra, men Svendsen var skolelei på en skole som ikke var tilrettelagt for dyslektikere. Hun slet og ble stadig mer rådvill om den videre yrkesveien. Hun var veldig nær å «droppe ut», men klarte å komme gjennom året med et nødskrik ved å kutte flere teoretiske fag.
Med hjelp av faren kom hun seg etter hvert på en «crew-change-båt» på mellom 15-20 meter. Her opparbeidet hun seg seks måneder fartstid.
– Jeg merket straks at jeg var kommet til mitt rette element. Det var gøy å jobbe nær vannet, bruke kroppen, det var gøy å lære. Det var gøy å ta sikkerhetskurs.
Etter dette fikk hun jobb som dagmann på Norledfergene MF Hydra og MF Nesvik. Her fikk hun et år med fartstid og utviklet seg stadig som sjømann.
– Mens jeg jobbet i Norled, fikk jeg brovaktsertifikat, båtsmannsertifikat og flere kurs. Jeg tok også assessorkurs.
Med fartstid, sertifikater og kurs i boks var det tid for å søke godkjennelse hos Sjøfartsdirektoratet.
– Jeg ble godkjent matros og ferdig med utdannelsen i februar 2023. Da hadde jeg brukt over to år, fordi man ikke får fartstid på frivakt, men jeg var jeg veldig glad, fornøyd og stolt. Jeg er stolt over å kunne kalle meg sjømann, smiler Svendsen.
Allerede måneden etter, mars 2023, fikk hun prøvekontrakt som matros på Tidewaters supplyskip, som i dag har resultert i fast jobb på «MV North Purpose».
Hjelper hverandre
– Det er mange som tror at kvinner ikke er sterke nok til å jobbe offshore?
– Det viktigste er at det er et godt arbeidsmiljø. Det er bra for alle, og det er bra for sikkerheten. Da kan man hjelpe hverandre. Da klarer man alt, er Svendsens kontante svar.
– Det er klart at menn og kvinner er bygd forskjellig, men om man ikke kan be om hjelp er det ikke kvinnene som er for svake, da er det arbeidsmiljøet som er for svakt.
– Du er den eneste kvinne av en besetning på 14. Hvordan er det?
– Jeg er heldig som har fantastiske kollegaer. Og jeg trives veldig godt. Trakassering er uansett helt uakseptabelt, og dessuten en sikkerhetsrisiko som både mannskap og rederiet må ta på alvor. Det er så bra at næringen endelig tør å prate om dette og ta tak i det. Jo mer vi snakker om det, jo mer uakseptabelt blir det å oppføre seg dårlig.
– Har du noen tips til unge kvinner som vil, men ikke tør å ta steget ut i sjømannsyrket?
– Bare prøv. Man er ung, og mistrives man veldig er det alltid en mulighet for å velge om. Og vil du, så klarer du. Det er ingen grunn til at kvinner ikke skal kunne lykkes i dette yrket. Og så vil jeg anbefale alle unge sjøfolk til å bygge nettverk. Man bør ha minst en kollega man kan stole på og som man kan dele de vanskelige tingene med. Det vil gjøre hverdagen så mye lettere.
– Hvor finner man en person man kan stole på da?
– Enten en kollega om bord, eller så er mitt tips å organisere seg og engasjere seg gjennom kurs, seminarer og konferanser som forbundene arrangerer. Finner man en som kan hjelpe seg blir hverdagen så mye enklere.
Få kvinner
Det er generelt en lav kvinneandel i maritim næring. Kvinneandelen blant de som jobber om bord på skip ligger på 11 prosent, mens kvinneandelen blant den bredere maritime næringen ligger på 21 prosent. Tallet er enda dystrere om man kun teller kvinner som jobber på dekk.
Tidewater har rundt 480 sjøfolk, men bare tre kvinner jobber på dekk. Det gir en prosentandel på lave 0,6.
Likevel er det mye som tyder på at ting beveger seg i riktig retning.
Rederier og myndigheter er klare på at de ønsker å «rekruttere fra hele samfunnet, og ikke bare halve». Sjømannsorganisasjonene gjør det de kan for å legge til rett for dette. Denne kommunikasjonen har etter hvert nådd ungdommen.
Ved Maritim Opplæring Sørvest melder de om en dobling i antallet jenter som søker seg til maritim næring.
– Dagens unge er ikke så låst i rammene for hva som er mannsdominerte yrker, sier Aina Lehmann ved institusjonen.
Hun påpeker en økende trend med flere kvinner i mannsdominerte yrker. Dette er oppløftende for opplæringssenteret som har jobbet målrettet i flere år for å øke kvinneandelen.
– Siden 1996 har søkingen til lærlingestillinger gjennom oss ligget på mellom 7 og 9 prosent. Nå ligger den på rundt 20 prosent, forteller Lehmann.
Løft for hele næringen
I år har 1976 ungdommer i Norge søkt maritim utdanning.
– Nå vil ungdommen ut på havet og jobbe. Det er utrolig positivt for hele den maritime næringen, som trenger arbeidskraft. Her er det muligheter for ungdommen, sier Inge Jarl Auestad, daglig leder ved opplæringskontoret Maritim Opplæring Sørvest.
Han minner om at en maritim utdannelse ikke betyr en jobb på havet livet ut.
– Det trengs også mange «landkrabber» i maritim næring framover. Mange sjøfolk kan fort ende opp med gode jobber på land, sier han.
TRYGT MILJØ: Er miljøet bra kan man ha det gøy på jobb. Her har mannskapet gjort om en kjedelig kontorstol til en deilig dekkstol.
Privat
