Denne artikkelen gir et innblikk i historien bak De Samarbeidende Organisasjoner (DSO), hvordan samarbeidet startet, og de viktigste utfordringene som preget utviklingen de første ti-årene. Historien om begynnelsen til DSO er beskrevet i to bøker: «I hardt vær», som Dag Bakka Jr skrev i 1999, og som NSOF ga ut. Den andre boka er 100 års-jubileumsbøkene til Dnmf. I «Det norske maskinistforbund fra 1952-2002», er oppstarten av DSO også beskrevet.
De Samarbeidende Organisasjoner (DSO) ble etablert i 1975 som et samarbeid mellom Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF) og Det norske maskinistforbund (DNMF) for å representere maritimt personell på flyttbare boreinnretninger i Nordsjøen. Samarbeidet oppsto etter at Norsk Boreriggeierforening ønsket én tariffmotpart i stedet for tre, noe som førte til at offisersorganisasjonene samlet seg under DSO.
FØRSTE AVTALEN: Forsiden på den første avtalen som DSO inngikk med Norsk boreriggeierforening 28. oktober 1975.
DSO
Ny bransje og behov for samarbeid
Med de første borefartøyene på norsk sokkel på slutten av 1960-tallet, fikk nordmenn stadig nye arbeidsmuligheter innen oljeindustrien. Tidlig ble de første arbeidstakerne på amerikanske borefartøy organisert gjennom Norsk Arbeidsmandsforbund, men med fremveksten av en egen norsk flåte ble det mer naturlig å basere organiseringen på strukturen fra handelsflåten. Norsk Sjømannsforbund tok på seg rollen som fagorganisasjon for de underordnede ansatte på riggene, mens offisersorganisasjonene, som Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF), Det norske maskinistforbund (DNMF), og andre forbund, organiserte offiserene.
Etableringen av DSO
For å forenkle tariffarbeidet, krevde Norsk Boreriggeierforening i 1975 at de norske offisersorganisasjonene skulle forenes som én enhet i forhandlingene om tariffavtaler for ansatte på boreriggene. Dermed oppstod De Samarbeidende Organisasjoner (DSO), som samlet NSOF, Dnmf og andre offisersorganisasjoner i en samlet tariffmotpart. Dette samarbeidet var en milepæl for fagorganiseringen i norsk offshore og gjorde det mulig å fremme arbeidernes interesser på en enhetlig måte.
Norsk Sjømannsforbund spilte også en viktig rolle i denne strukturen. Som organisasjonen for de underordnede ansatte på riggene bidro de til å skape klare linjer for stillingskategorier og ansvar. Gjennom sin erfaring innen fagorganisering i LO, var Sjømannsforbundet en viktig samarbeidspartner som bidro til at DSO kunne ivareta interessene på tvers av hierarkiet på riggene.
HEIDRUN: Heidrun-plattformen ble bygget tidlig på 1990-tallet. Plattformen ble ferdigstilt i 1995, da produksjonen på Heidrun-feltet startet.
Arkiv
Konflikten i 1978
Samarbeidet i DSO ble tidlig satt på prøve. I 1978 truet Styrmandsforeningen med å trekke seg fra samarbeidet på grunn av uenighet om lønnsøkninger for teknisk assistent (førstemaskinist). Denne konflikten kunne ha splittet DSO, men med hjelp fra Norsk Sjømannsforbund ble det inngått en avtale som fastslo at stillinger med krav om styrmannssertifikat, som kontrollromsoperatør og kontrollromsassistent, eksklusivt skulle inngå i DSO’s avtale. Denne løsningen, som Norsk Sjømannsforbund var med på å sikre, reddet samarbeidet og skapte klarhet rundt stillingsfordelingen på riggene .
1980 - et vendepunkt
Den første store prøven for DSO kom i 1980, da forhandlingene med Norsk Offshoreforening (NOF) brøt sammen og en storstreik ble iverksatt. Overraskende nok valgte regjeringen å ikke gripe inn med tvungen lønnsnemnd, noe som førte til at arbeidsgiverne måtte tilby et høyere lønnstillegg. Til tross for fire ukers streik, følte mange arbeidstakere seg skuffet over at det endelige tillegget kun var 23 prosent. Ifølge jubileumsboka fra Dnmf var misnøyen stor, fordi voldgiftsretten «ikke hadde tatt hensyn til et reelt lønnsetterslep, som organisasjonene mente de kunne påvise».
Denne streiken satte også NSOF i en utfordrende posisjon. Forbundet stod overfor et dilemma rundt plattformsjefens rolle som arbeidsgivers representant. I «I hardt vær» beskrives hvordan «et bærende prinsipp i handelsflåten var at skipsføreren stod som rederens representant ombord [...] Den nye situasjon ville skipsføreren, eller plattformsjefen, bli gjort til arbeidstaker på linje med besetningen. For øvrig, i en streikesituasjon ville han derved komme i en lojalitetskonflikt med rederiet og ville ikke lenger kunne ivareta rederiets interesser».
Denne problematikken gjorde det vanskelig for NSOF å forholde seg til streik på samme måte som andre organisasjoner i DSO. De så plattformsjefens rolle som uforenlig med å delta i streik på linje med øvrige arbeidstakere, noe som la grunnlag for videre diskusjoner om plattformsjefens posisjon i slike situasjoner.
HEIDRUN: Taklift 7 løfter boretårnet på plass på Heidrun-plattformen.
Arkiv
Antall tariffmotparter
Misnøyen etter lønnsoppgjøret i 1980 fortsatte, og i 1981 førte dette til at en uavhengig streik blant arbeidere på riggen Wildcat resulterte i opprettelsen av Rederiansatte Oljearbeideres Forbund (ROF). Denne nye organisasjonen appellerte til mange som følte at verken DSO eller Sjømannsforbundet ivaretok deres interesser tilstrekkelig. Dette resulterte i at Sjømannsforbundet mistet mange medlemmer, særlig til ROF, som ønsket en mer offensiv stemme for oljearbeiderne.
Ifølge jubileumsboka fra Dnmf, hadde mange arbeidere på riggene oppfattet at riggeierne foretrakk ROF fordi dette nye forbundet svekket Sjømannsforbundets posisjon og reduserte antallet tariffmotparter. «Riggeierne hadde mer enn en gang uttrykt interesse for å få ned antallet tariffmotstandere», skriver Dnmf, og opprettelsen av ROF bidro til å utfordre Sjømannsforbundets rolle i offshoresektoren.
SMIT SEMI 2: Denne ble navngitt i Oslo 7. april 1988, av Bibi Nordengen, kona til daværende ordfører i Oslo, Albert Nordengen.
Arkiv/Smit International
Stabilisering gjennom avtaler
Etter at ROF gikk inn i Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS), økte konkurransen om medlemmer blant de tekniske yrkesgruppene i offshoresektoren. I 1997 inngikk Dnmf en avtale med OFS som skulle forhindre konkurranse om stillinger, men OFS brøt avtalen og fortsatte å verve maskinister og annet teknisk personell. Dette skapte frustrasjon i Dnmf, som reagerte sterkt på det de kalte OFS sin «usolidariske oppførsel».
Til slutt fikk Dnmf YS’ støtte som eneste representant for maskinister og teknisk personell i offshoreindustrien. Dette ble sett på som en viktig seier, da Dnmf kunne stabilisere sin posisjon i en tid preget av fragmentering og konkurranse, særlig fra ROF og OFS.
Veien videre for fagorganisering
Organiseringen i norsk offshoresektor har alltid vært preget av både samarbeid og konflikt. DSO og Norsk Sjømannsforbund har spilt en viktig rolle i å sikre ordnede forhold for arbeidere på riggene, men nye organisasjoner som ROF og konkurransen fra OFS utfordret de etablerte fagforeningenes innflytelse.
Gjennom historien har likevel både Sjømannsforbundet og DSO vist stor evne til å tilpasse seg endringer og møte utfordringene i en sektor med høy økonomisk og politisk betydning. Den norske offshoresektorens fagorganisering står i dag på skuldrene av 50 år med samarbeid, kamp for rettigheter og løpende tilpasninger – og erfaringene fra disse årene har lagt et solid grunnlag for fremtidig utvikling.
HEIDRUN: Heidrun-plattformen ble bygget tidlig på 1990-tallet. Plattformen ble ferdigstilt i 1995, da produksjonen på Heidrun-feltet startet.
Arkiv
Organisasjonene bak DSO
De tre offisersorganisasjonene som tradisjonelt har representert maritimt personell i Norge, spesielt innen offshore og skipsfart, er:
Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF) – Representerer dekks- og maskinoffiserer, inkludert skipsførere og styrmenn.
Det norske maskinistforbund (DNMF) – Representerer maskinoffiserer og annet teknisk personell på skip og offshoreinstallasjoner.
Norsk Styrmandsforening (nå en del av NSOF) – Opprinnelig en egen forening for styrmenn, men senere integrert med Norsk Sjøoffisersforbund.
Denne sammenslutningen har vært avgjørende for å representere offisersgrupper innen både den tradisjonelle handelsflåten og offshoreindustrien.
