TRI WILLY NGUYEN DINH (tekst)

Historiker og forfatter Jonas Bals er ute med to store bøker om fascisme og antifascisme. Tittelen på den siste boka er «Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme fra 1940 til i dag».

– Hele bokprosjektet begynte med at en fagforeningskamerat spurte om jeg hadde lesetips til sønnen hennes. Han skulle lese Hitlers bok «Mein Kampf» i forbindelse med en skoleoppgave og trengte motgift til dette, forteller Bals.

Da historikeren begynte å lete etter aktuell litteratur, slo det han at det var skrevet tusenvis av bøker om fascister og nazister, men bare en håndfull bøker, og knapt nok det, om antifascisme. 

– Da syntes jeg det var på tide at noen skrev den historien, med utgangspunkt i Norge, men med et utsyn over verden, fordi det er en internasjonal historie.

To mursteiner

Resultatet ble altså to svære bøker. I den siste boka blir sjøfolk, og især Norsk Sjømannsforbund, nevnt i motstandskampen.

– Arbeiderbevegelsen var jo ekstremt viktig i det som ble motstands- og partisankamp etter hvert som nazistene og fascistene okkuperte størstedelen av Europa. Og det er ikke tvil om at sjømennene spilte en helt sentral rolle, sier Bals.

Krigsseilerhistorien, der norske sjøfolk opprettholdt forsyningslinjen til de allierte, med livet som innsats, har etter hvert blitt bedre kjent.

Sjøfolks bidrag fikk stor betydning for fagorganisasjonenes evne til å drive med antifascistisk motstandsarbeid i Norge, og ikke minst for den allierte krigsinnsatsen, ifølge Bals.

– Den amerikanske admiralen Emory S. Land slo allerede i 1941 fast at de mer enn 30.000 norske sjøfolkene var «verd mye mer enn en million mann». Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte og sørget for avgjørende forsyninger til Storbritannia. Aller viktigst var trolig innsatsen etter Frankrikes nederlag sommeren 1940, da britene var helt alene om å slåss mot Hitler. Da fraktet norske sjømenn om lag 40 prosent av all oljen krigsmaskinen deres trengte, i tillegg til andre viktige forsyninger, sier Bals.

Hadde erfaring

Selv om sjøfolks bidrag på havet er uvurderlig, så bidro de langt utover det.

– Sjøfolk engasjerte seg tidlig i motstandskampen, fordi de var i kontakt med hverandre på tvers av landegrensene. De hjalp til med alt fra kurervirksomhet til sabotasjehandlinger, hvor blant annet tyske sjøfolk og havnearbeidere var involvert.

Ifølge forfatteren var sjøfolk i forsvarsdyktig stand da andre verdenskrig brøt ut, fordi man hadde vært med på en verdenskrig tidligere.

– Selv om Norge var nøytralt under første verdenskrig, var sjøfolk delaktige siden de var på ute på havet. Mange norske skip forliste, og rundt 2000 sjøfolk omkom. Deres erfaring gjorde dem bedre forberedt enn de fleste andre i Norge 9. april 1940. Sjøfolk hadde i tillegg vært i krig i mange måneder allerede. Verdenskrigen begynte jo før den kom til Norge, sier Bals.

Haakon Lie skrev i sine memoarer at hele arbeiderbevegelsen kavet de første avgjørende timene, med unntak av Sjømannsforbundet, fordi deres mange tusen uteseilere var rike på erfaringer fra den forrige verdenskrigen, kan man lese i boka.

Sentrale offiserer

Det er også kjent at kapteiner, skipsførere og maskinister spilte en viktig rolle i den norske motstandskampen. De utførte sabotasje, etterretning og evakuering av personer og materialer. Folk som kaptein Martin Linge i Kompani Linge og kaptein Harald Risnes i Milorg-gruppen Bjørn West var sentrale skikkelser i denne kampen. 

I boka skriver Bals at Sjømannsforbundets daværende leder, Ingvald Haugen, også en stund var leder av «Arbeidervernet», en antifascistisk selvforsvarsorganisasjon som blant annet passet på trykkpressa på Youngstorget, voktet studentmøter og arbeiderdemonstrasjoner, og forsvarte dem mot fascister når de prøvde å angripe.

Så tidlig som i februar 1940 hadde styret i Norsk Sjømannsforbund vedtatt at Haugen skulle sette opp et nytt beredskapshovedkontor i London, og gitt beskjed til avdelingene at de i tilfelle krig måtte «innrette seg på beste måte og opptre med ansvar i alle spørsmål uten å vente på instruks fra hovedkontoret».

– Haugen var også opptatt av å få medlemsarkivene gjemt eller ødelagt, i frykt for at nazistene skulle legge press på familiene til norske sjøfolk dersom de skulle klare å ta landet.

Dassrullaksjon

Da fagbevegelsen kom under tysk kontroll i 1941, ble mange forbund satt under tyskernes ledelse. For mange fagforeninger ble svaret kontingentstreik, fram til nazistene truet med standrett mot dem som ikke betalte kontingent. Da tok Sjømannsforbundets avdeling i Stavanger grep og reduserte kontingenten fra 2500–3000 kroner i måneden til om lag 150, skriver Bals.

Det var mange antifascister som hjalp jøder i flukt og sikkerhet. Maskinisten Reidar Thoresen, reparatør Alf Grønvold og fyrbøter Walter Eriksen skjulte flere folk i maskinrommet på en psykiatrisk klinikk i Oslo.

Sjøfolk var også svært viktige i operasjoner med å spre informasjon, både nasjonalt og internasjonalt, som nazistene hadde forbudt. En av mange kreative metoder var å smugle antifascistiske flyveblader inn i toalettruller, kan man lese i boka.

Uvurderlig fellesskap

– Det er vanlig å redusere motstandskamp til bare den militære motstandskampen. Vi tenker på «Gutta på skauen» og «Milorg», og det var viktig det. Men det var så mye mer som lå i motstandskampen. At folk ikke tilpasset seg og gjorde antifascistiske, hverdagslige aktiviteter, var også veldig viktig, sier Bals.

Han tror mange av historiene om motstandskampen har blitt glemt, fordi folk tenkte at man aldri ville finne på å si at det de gjorde var viktig. Når man visste at mange hadde ofret livet og mange hadde dødd, ble det «feil» å gjøre noe ut av at man hadde smuglet antifascistisk propaganda i en dassrull.

– Men summen av alle de små motstandshandlingene er kjempeviktig. Så det er viktig å ikke glemme den formen for motstand. For den var ikke ubetydelig. Dette ser vi også i vår tid, som i USA nå. Om folk skal våge å gjøre motstand og nekte å adlyde, må du vite at andre gjør det samme – at det finnes et fellesskap.

Bals vil også legge vekt på sjøfolkenes helt sentrale rolle for norsk sikkerhetsberedskap i dag.

– Jeg er selv utdannet håndverker, og vet hvor sårbar fagkunnskap er for å gå tapt. Den må formidles gjennom mer enn bøker, den må læres – og her er ikke den maritime kompetansen noe unntak. Vi må ta vare på den og styrke den, og det krever politisk vilje – blant annet til å kreve norske lønns- og arbeidsvilkår, avslutter han.